Transformers: War for Cybertron
Jeg kan ikke skryte p meg vre redaksjonens mest bevandrede i Transformers-mytologien, men p lik linje med oteren har jeg da vitterlig evnen til tilpasse meg nye miljer. Robotuniverset har ikke akkurat bygget seg opp et glansfullt rykte blant oss spillere i lpet av de siste rene, og som flge av lavmlstitler med filmlisens i ryggen (Transformers: The Game, Transformers 2: Revenge of the Fallen) vil nok ikke War for Cybertron umiddelbart gjdsle spontan glede hos dataspillere i verken st eller vest. Det frste Transformers-spillet p Playstation 2 var imidlertid en ganske fornyelig affre, s det finnes sannsynlighet i verden for at serien igjen transformeres til en god spillopplevelse.War for Cybertron tar oss med til fortiden, det er opprrskrig p planeten Cybertron, og Optimus Prime har enda ikke ftt ledertrya p plass. Jeg tror jammen dette her kan funke.
Transformers: War for Cybertron er inndelt i to kampanjer: Decepticon-historien og Autobot-historien. Det er fritt frem velge hvilken side av krigen man starter p, men siden begge oppdragsgrener tar for seg ulike deler av handlingen i spillet, er det ikke helt dumt spille begge kampanjer for f med seg alt det spillet har tilby. spille gjennom begge handlingene bare for f med seg historien er for vrig ikke anbefalt, da historien til tider er mer ndls og banal enn noe selv den mest garvede rocketekstforfatter kan greie koke i hop. Handlingen tar som sagt utgangspunkt i den frste store krigen p robotplaneten Cybertron, der slemmingen Megatron har ftt kloa i en eldgammel kraft kalt Dark Energon.
Denne kraften skal han bruke til ta over planeten, slik at innbyggerne slipper disse byrdene vi kaller “frihet” og “uavhengighet”. Optimus Prime er av mystiske grunner helt uenig i tankene om diktatur, og m begi seg ut p en reise for delegge kilden til det ondsinnede Energon-stoffet. Hele handlingen drives frem av flaue dialoger som tilsynelatende er hentet fra Cartoon Network, og stemmelagt av nybakte pappaer med fortid innen amerikansk fotball. Bumblebee kalles “bro-bro” over en lav list, mens Optimus ordlegger seg som en pubertal versjon av lven Azlan i Narnia-trilogien. Jo da, Optimus Prime er lederen over alle ledere, men hre “I will bear this burden” i dypt alvor etter ha smadret 20 edderkopproboter med 50 kseslag kan fort bli litt for mye for selv den mest flelsesmessig avstumpede.
Verdens mest upassende selvhytidelige handling til side, s er det i hvert fall mye uhytidelig action hente i War for Cybertron. Dette er jo tross alt et skytespill i tredjeperson med krigsroboter i sentrum, og med et arsenal av rakettkastere, pumpehagler og fremtidspregede maskingevr skal det skraplegges mye metall p reisen mot Cybertrons skjebnefall. Dessverre forsvinner motstanderne i lse lufta raskt etter sin dd, og skyteflelsen mangler den treffgjengivelsen som gjr et skytespill virkelig tilfredsstillende, s mange av de mest intense yeblikkene blir dessverre mest kaos istedenfor hektisk skuddveksling. Det er positivt at hele spillets historie kan gjennomfres med tre kompiser, men da jeg og alles redaktr Nymoen prvde oss p Autobots-kampanjen med friskt mot, ble det fort sluttet enighet om at War for Cybertron aldeles ikke er lagt opp som et samarbeidsspill. Det eneste samarbeidselementet som finnes, er muligheten til gjenopplive hverandre. En av de strre bosskampene og mer definerende yeblikkene i historien ble taklet ved klikke fullstendig med spillets slagangrep, noe som ogs viste seg vre den enkleste lsningen. Det faktum at slik total mangel p finesse er veien g, tar vekk mye av gleden ved koordinere lagspill og taktikk.
Det er heldigvis ikke bare negativ energi spore i War for Cybertron, som eskalerte mer enn et par hakk som opplevelse idet vi prvde oss p flerspillermodusen. Det finnes to av disse velge mellom: Escalation og vanlig konkurransebasert flerspiller. Frstnevnte er en gjennomfrt kopi av Horde-modusen i Gears of War, der man har integrert et snedig valutasystem under spillets gang for pne opp nye vpen og omrder. Hver nedlagte lmmel gir poeng som kan brukes til pne nye rom og kjpe kraftigere vpen mens spillet pgr, s vel som helse og ammunisjon. Et velplassert oppnelsessystem er ogs hektet p, slik at spilleren til enhver tid har oversikt over hvor langt unna den neste Achievement-lyden avspilles. Disse to faktorene gir god motivasjon til spille videre, ikke minst fordi det faktisk krever litt mer strategi enn g raptus med ksa for n en god poengsum (i motsetning til enspillerdelen).
Den vrige flerspilleren slo godt an p samme grunnlag: integrert i konkurransen er en mulighet for tilpasse figuren sin med opplsbare egenskaper og vpen, utstyr som kan oppns gjennom erfaringspoeng under spillets gang. Flere erfaringspoeng gr til den spilleren som varierer spillestilen mest mulig, som for eksempel drepe to motstandere med kjrety, kombinere slagangrep og spesialegenskap, og s videre. Best forklart bygger strukturen p det belnningssystemet mange av dere kjenner fra Modern Warfare-spillene, der “perks” og “xp” spiller den viktigste rollen i motivasjonen og engasjementet for spille videre. Bit dere merke i at Transformers-robotene kan gjre seg om til kjrety ved enhver anledning, noe som legger opp til en positiv tempovariasjon i mten man spiller kampene sine p. Starscream kan gjre seg om til jagerfly, Ironhide kan bli stridsvogn og Sideswipe blir til sportsbil. Kjreflelsen er p ingen mte god, men det er kult ha muligheten til flykte nr ting stikker som verst.
Alt i alt er Transformers: War for Cybertron et greit spill. Enspillerdelen er preget av elendig handling og klein dialog, men flerspillerdelen tar igjen mye med godt belnningssystem og innslag av strategisk tenkning i den forbedrede Horde-modusen Escalation. Det er kult gjre seg om til kjrety i midten av kampens hete, og grafikken er neimen ikke verst den heller. Utviklere i High Moon Studios: Katastrofe unngtt. Ta dere en velfortjent bolle.